Dag 12 - Den morgenen vi spiste frokost to ganger

Stagecoach 66 Motel

Stagecoach 66 Motel lå øde og død i mange år helt til "et uvær" av en norsk dame overtok og fikk liv i stedet.

Dag 12. Eselbyen og Hoover dam og ankomst Las Vegas

6. aug. 2011. Williams, New Mexico - Las Vegas, Nevada

Vi dundra inn i Las Vegas på vei fra Williams i lav kveldsol i 46 graders varme. De siste to timene før Las Vegas var slitsomme mest på grunn av varmen og dernest tett trafikk og mange lyskryss inn til storbyen. Men hele etappen var en fin kjøring, først på legendarisk Route 66 og på slutten Interstate. Las Vegas er en avstikker på routen fordi den historiske går direkte til LA. Bonusen er at vi får enda en stat i tillegg for her gjør vi en avstikker innom Nevada som ikke er langs Route66.

Den morgenen vi spiste frokost to ganger.

Som vanlig var det motellfrokost 06:00, pakking og på sykkelen litt før 07:00 i Williams med etterfølgende tanking og så ut på veein. Etter en knapp time kommer vi til en plass som heter Seligman og der venter ei dame langs Route 66 på en hvit Harley og et stort norsk flagg. Dama håndhilser alle på flytende norsk og ber oss om å følge henne. Vel fremme på "stagecoach 66 Motell" hopper hun opp på et bord, ønsker oss velkommen på flytende norsk og forteller at han hun har bodd i USA i 46 av hennes 66 årige liv. Etter at Interstaten kom i 1974 døde stedet Seligman som er lokalisert ved gamle Route'n, slik mange og de fleste stedene døde langs den legendariske veien. Vi blir invitert til dagens frokost nummer to. I hennes Cafe blir vi møtt av et countryorkester som spiller legendariske låter i høyt volum, - enn det, klokken er bare litt over 8 om morgenen og det er full rulle i sjappa.

Etterpå blir vi vist rundt på motellet. Alle rommene har fått en spesiell dekorasjon med motiver fra Norge eller internasjonale kjendiser. Vi er innom rommmene til Elvis og Marilyn Monroe.

Sameflagget fikk en fortjent plass i en bar i Seligman.

Hun og hennes familie kjøpte stedet for godt og vel 4 år siden som den gang var bortimot falleferdig med blant annet tak ødelagt av tornado. Men hun er et usedvanlig menneske som det lyser energi og pågangsmot av til tross for hennes 66 år. For tiden holdt hun på med å innrede den nye "salonen" og ønske seg at vi la igjen noe som hun kunne bruke. Impulsiv som jeg er så tenkte jeg at denne dama fortjente det samiske flagget bragt helt den lange veien fra Norge via Chicago til Seligman på routen's nest siste etappe. Så nå henger det et samisk flagg i en bar i Seligman Arizona. Jeg velsignet hennes arbeid og ønsket lykke til. (Karin Elisabeth som bragte flagget til meg fra Steinkjer vil nok tilgi. Skal snakke med henne).

Motellrommene er ellers tilegnet spesielle motiver. Vi besøkte rommet for Harley Davidson, welcome to Norway og rommet tilegnet Marilyn Monroe.

Outman, en by full av esler

Foruten de vanlige hvile- og tankestoppene kjørte vil til en utpost som heter Outman, egentlig en avstikker fra routen på ca 40 km hver vei på smale og svingete fjellveier. Her ble vi bedt om å kjøre etter evne og vite hva vi gjorde. Vi kom oss frem og tilbake alle sammen.

Outman er en gammel gullgraverby og fortsatt utvinnes det faktisk litt gull. Stedet burde ha vært død for lenge siden. Ildsjeler har imidlerid nektet dens død og bevart dens opprinnelse til tross for nye og moderne fremkomstmidler. I tiden med høy gullgraveraktivitet var det viktigste transpormiddelet esler. Og det første vi møter ved ankomst Outman er nettopp esler som rusler rundt blant turistene og tigger mat. Hovedgata er strødd med esellort hele veien, men slik skal det være. Vi spiste en cowboylunsj i Outman. Cowboylunsjen i dag er som oftest hamburger og chips.

Hoover dam.

I Outman forlater vi Route 66 og nå går det på Interstate. Tøff kjøring i forholdsvis høy hastighet, mens varmen blir mer og mer intens. Siste timen mot Hoover er slitsomt og hett. Først er det lufttemparaturen som er godt over 40 og så har du en 1800 kubikk motor mellom bena som også skal ha kjøling og produserer mye varme som du får rett i fanget. Og kan hende er det fordi vi er slitne og varme at vi ikke lar oss imponere over damanlegget selvom det hele er en gedigen konstruksjon. Dette er USAs største innsjø bortsett fra de store sjøene som naturen har skapt. Las Vegas forbruker mer strøm enn dett damanlegget og kraftverket produserer.

Og så dundrer vi inn i Las Vegas.

Fra Hoover Dam og inntil Las Vegas er det stort sett bebeyggelse hele veien med ørten lyskryss, men smått om senn når vi millionbyen. Det er greit å sitte inne i en airkondisjonert bil og vente på grønt lys. Noe annet er å sitte under en svart motorsykkelhjelm i 45 grader og stekende sol. Skal fortelle at det er hett.

Endelig fremme og vi blir innlosjerrt på 'The Strathosphere' som er byens høyste bygning med sine 109 etasjer pluss spiren på toppen. Hotellet kan vi se på lang avstand og det føles som vi nesten ikke kommer frem med alle lyskryss.