Turens lengste etappe
Kjøredag 2.
29. juli 2011. Springfield Illinois til Springfield Missouri - 546 km.
Skrevet av Tine
Se bilder fra etappen.
Allerede den andre kjøredagen har vi hatt den lengste etappen. Utfordrende både på lengde og heten. På grunn av kjørelengden er etappen kanskje mer som en transportetappe. Ikke veldig mye turist fordi at det var for lite tid til å stoppe underveis. Kun korte stopp, bensinfylling og lunsj midt på dagen. Men noe har vi da opplevd. Vi hadde en times stopp i Meramec Caverns. Og dette får være etappens tema. De fleste bildene som vi har lastet opp er fra dette besøket. Etter at vi hadde passert St Louis, rastet vi ved bredden av Mississippi. Den berømte elven er stor og bred, men vi fikk ikke sett hjuldamperen. Vi stopper hver time, enten for å spise, se på en eller annen severdighet eller tanke opp syklene. Da er det vi tre passasjerer som opererer som bensinstasjonmedarbeidere ved pumpene.
Ved Meramec Caverns, er det et lite museum bygget over dryppsteinshuler. Det sies at disse hulene er over 30 millioner år gamle. Det som har gjort dem så berømte er den beryktede tog- og bankrøveren Jessie James og gjengen hans. Jessie var etterlyst i mange amerikanske stater. I disse hulene gjemte han tjuvgodset og greide å slippe unna gjennom en underjordisk kanal. Sheriffen og hans menn gikk inn og fant ingening. Jessie hadde greid å rømme.
Dryppsteinene i hulene lager fantastiske formasjoner og sammen med en helt spesiell belsyning ga det en helt magisk skjønnhetsopplelvelse. Etter en runde i hulen, ble den amerikanske nasjonalsangen avspilt til et gedigent lysshow. Så var det On the road again... Her er det ikke mange minutter å miste.
Det bar så videre vestover langs Route66 til den pussige lille baren Devils Elbow, som ligger ca midt mellom St. Louis og Springfield Missouri. I taket hange det tett i tett med BH-er. Hvorfor var det ingen som sa noen om. Men de lokale bargjesetene var alle veldg blide og ønsket oss velkommen. De pratet i vei og ville ikke at vi skulle dra. De virket som de hadde lyst på en fest.
Vi kjørte gjennom veldig mange byer. Fra Springfield staret vi med å kjøre interstate 55 et langt stykke. Flere steder er det bygd nye motoveier oppå Route 66. På interstate er det gjerne 3 eller 4 kjørebaner i hver retning med stor traffikk og mange, mange store, ja enorme trailere. Det krever fokus og stor oppmerksomhet å kjøre motorsykkel her. Mye bedre da, når vi kommer over til gamle Route 66 der det er lite trafikk. Det er mest turister som kjører her nå. Landskapet her er frodig og grønt. Det veksler mellom maisåkre, skog, gårdbruk her og der, små byer med stlle villaveier.
Ved passering Misisppi forlater vi Illinois. Neste stat er Missouiri med storbyen St. Louis rett innenfor grensen. Kjøringen gjennom storbyen gikk veldig greit til tross for et utall med lyskryss. Så langt har veien nesten vært uten svinger, men nå skifter det litt karakter. Endelig litt svingkjøring på 66. Her går det stort sett på 66 helt til Springfield Missouri, noen ganger på venstre side av Interstate44 og noen ganger på høyre.
Endelig fremme i Springfield Missouri, ble det servert pizza ved poolen. Vertinnen ville gjerne reklamere for det det hjyggelige familidrevne motellet sitt, for Route66 og for hele USA. Hun holdt et helt lite foredrag for oss, og understreket hvor viktig det er å drikke mye vann og bruke solfaktor på turen vestover. Og vi kan love. Det blir ikke akkurat kjøligere. Ved hvert stopp på turen, river vi av oss hjelm og jakke og styrter mot følgebilen for p få kald drikke og legge hodetørklærne våre i kaldt vann til neste etappe. Varmen er og blir den største utfordringen, ser det ut til. Vi legger oss tidlig og står opp ved soloppgang.
Se bilder fra etappen.
