Kjøredag 11 - 440 km

8. aug. 2011. Las Vegas, Nevada, - Los Angeles, California

Klinkk på bildet nedenfor for å komme til bildealbumet fra etappen.

Vi er kommet til Los Angeles, California. Ingen uhell bortsett fra en punktering. Målet er nådd noe som betyr et mål mindre, men det betyr ikke at det er tapt. I dag er det litt for tidlig å komme med en endelig summering. Tine og jeg trenger først en 'debriefing' for å sortere inntrykk og opplevelser. Senere skal vi utfylle bloggen litt mer, sortere bilder og lage bildetekster. Vi har også ca 10 timer film som for det meste er "skutt" av Tine fra baksetet på Harley'en. Fantastisk flott kjørefilm mye av det, pluss annet vi har tatt opp underveis. Men en liten summering vil vi komme med: "Reisen har vært en drøm".

Alle satt på sykkelen presis kl 05:30 i Las Vegas.

Ut av Las Vegas i grålysningen. Artig å kjøre hele "Stripa" i Las Vegas der vi kvelden før gikk i folkehavet. (Vi skal senere lagen en blogg om Las Vegas). En liten nedtur fordi at filmkameraet lå i sykkelkofferten for dette ville blitt en fin film. Temperaturen ved starten var utrolige 30 grader. Vi kjørt ikke inn i soloppgangen, men vi kjørt fra soloppgangen for sola kom opp bak oss et sted. Fint morgenlys der vi kunne følge våre egne lange skygger på veien. Et siste stopp rett utenfor byen for å ta farvel og et fellesbilde under skiltet "Welcome to Las Vegas" til tross for at vi forlot. Og så bar det ut i ørkenen. Med morgensolen kom også vinden som vi har hatt mye av de par tre siste kjøredagene. En ganske kraftig sidevind som til tider er utfordrende på Interstaten (motorveien) der hastigheten er høyere enn på Route66. Idag fikk vi bare en liten bit av routen for Las Vegas er en omvei utenom. Vi kommer inn på routen sånn midtveise, men den er kun kjørbar et lite stykke. Resten går på Interstate.

Etappen Las Vegas - LA er en transportetappe der det er lite å se og oppleve. Vi forlater staten Nevada og dundrer inn i California. Dette er et øde område og for det meste ørken. Her ligger Mojave-ørkenen og dette må være "Stedet Gud glemte". Mojave er nesten like stort som Finnmark og dekker 65 000 kv.km. Det var her amerikanske styrker trente før krigen i Afrika under 2. verdenskrig. Trusselen om å bli sendt tilbake til Mojave var kanskje det som gjorde susen og tyskerne ble slått i Afrika.

Ved et stopp fikk vi se en vannspeiling, - akkurat som om det var en liten innsjø der ute. I motlys med "innsjøen" langt der ute fikk jeg assisiasjoner til "Stor Illas " på Laksefjordvidda, - et berømt multebærområdet.

Calico "Ghost Town"

Foruten de korte pausene for å strekke føttene, blæredrenering og lunsjen i Barstow, hadde vi kun et stopp av en viss varighet  i Calico. Dette er en gammel gruveby. I 1875 ble det funnet sølv her og det vokste opp et gruvesamfunn med 1200 innbyggere på det meste. Når sølvet tok slutt, ble byen forlatt og fikk tilnavnet "Ghost Town", - spøkelsesby. På grunn av det tørre klimaet ble veldig mye bevart og nå har ildsjeler restaurert det meste til fordums storhet som en fin turistattrakson.

Bildene våre i dag er for det meste fra Calico, foruten Tine's fine kjørebilder gjennon Mojave.

Målet er nådd - Los Angeles, California

Når vi kommer nedover mot Stillehavet kan vi se "smogen" over Los Amgeles på lang avstand akkurat som en lysebrun tåke. Dette gir tanker om hvor mye en storby forurenser. Dette er bilens hjemland fremfor noen. Heftig kjøring i høy hastighet på Interstaten. Her må man være konsentrert og spesielt følge med de som kommer inn på motorveien fra høyre. Det er gjerne 4 - 6 filer hver vei og den som ferdes her har det travelt. Den aller siste biten tok guiden oss gjennom mindre trafikerte veier slik at vi slapp å trykke på Interstate og i kø inn til LA og gjennom LA sentrum.

Og endelig er vi ved målet: Harley - Davidson, Glendale. Syklene leveres like hele som vi fikk dem i Chicago, dog mer skitne etter 4200 km yvers av et et helt kontinent. Vi klarte det. I lang tid før reisen har Tine ofte trøstet seg selv med at det kanskje kunne være mulig å sitte på med følgebilen hvis det ble for vanskelig. Men Tine har hatt sin plass i passasjersetet hver eneste miles fra Chicago til LA og hun har ikke klaget en eneste gang. Hun har vært med på utfordrende kjøring opp til Sandia Peak og hun har vært med på heftig kjøring på Interstate. Vi har opplevd intens hete og kaldt regn med hagl. Jeg tror jenta har sprengt mange grenser i løpet av turen. Som fører er jeg veldig glad for at hun ble med.

Som en fin avslutning på en utrolig reise skal vi tilbringe et par dager i LA og blant annet gå på Sunset Boulevard, se Hollywood-åsen med det breømte skiltet, besøke Universal Studios med mer. Og kanskje sprette en champagne før vi drar hjem.

Se på bildene fra denne etappen

Med vennlig hilsen

Tine og Magnar, Los Angeles - California.

Skrevet av Tine

7. august 2011 - en ekstra dag i Las Vegas.

Klikk på bilde nedenfor for å komme til noen få bilder fra Las Vegas

Ceasars Palcae, Las Vegas. en falsk himmel over "Romerkse stauer".

Om denne byen kan en vel si at den er mer en tilstand enn et sted. Alt er organisert rundt casinovirksomheten. I hvert hotell, i hver restaurant og bar, i hvert kjøpesenter er det casinoer. Der er det en evig  støy, fra musikk og maskiner. Her er det ingen stengetid, så tidlig om morgenen ser du fortsatt mange som ikke har gitt opp håpet om den store gevinsten.  Dag og natt – det er det samme som foregår. Alt som er bygd opp her er finansiert med penger fra casinoene.  Det betyr at millioner av mennesker har lagt igjen milliarder av dollar. Stedet virker tydelig som en magnet for mange. Det er overfullt på gatene. Vi går i trengsel og leter etter et rolig sted å sette oss. Vi hører ulike tungemål – kinesisk, japansk fransk tysk, nederlandsk, spansk, hebraisk – og norsk. Men vi må gi opp.

Vi synes vi må se på de mest berømte stedene. Selv om jeg var her for 25 år siden, er stedet ikke helt til å kjenne igjen, Ceacar’s Palace er blitt et gedigent kjøpesenter med kopier av gater og plasser i Roma. Det første som møter oss er en kopis av Trevi-fontenen. Den kunstige himmelen over det hele er himmelblå med små skydotter. Vi går videre gjennom søyleganger og statuer. Her er det brukt enorme summer på kopier.

Det samme i The Venetian. Det er en blanding av hotell, kjøpesenter med detaljer fra Venezia.På de kunstige kanalene som går både inne og ute, flyter gondoler styrt av stående gondolierer. Her kan man få en gondoltur for noen dollar. Ute fortsetter det med Eiffeltårnet, Statue of Liberty og den egyptiske sfinxen foran en pyramide.

Las Vegas er i mine øyne et litt nifst sted -  grotesk, vulgært og smakløst. Det er show, underholdning og penger. Guiden sier at alt er lov her. Det som skjer i Vegas, forblir i Vegas, heter det. Så finn på det du vil.

Vi ser en arrestasjon i løpet av kvelden. En mann blir lagt i jern. 8 politimenn er med på arrestasjonen mens skuelystne bivåner opptrinnet. En spebygget ganske hjelpeløs ung mann i håndjern  stående til offentlig beskuelse og fotgrafering omringet  av 8 politimenn  i 2 politimotorsykler og 2 politibiler  for å arrestere en mann for å sikre offentlig ro og orden ... vel ..

Etter midnatt er stemningen oppgiret. Folk flommer gjennom gatene. Hvor de skal vet vi ikke. Ustø kvinner strener av gårde med sine høyhelte sko i hendene.
Vi tar en taxi hjem etter en stund i kø. Det er lørdagskveld og mye folk ute, men hver dag året rundt er det like crazy, bedyrer sjåføren. Kvelden etter ser vi et fantastisk vannshow. Vannstrålene oppfører seg som ballettdansere – de bukker og neier og kaster seg ut i en vill dans . Showet gjennomføres  hvert kvarter til nydelig klassisk musikk. Hit  kommer folk med kameraer og venter på nytt show. Jo – det er vakkert.

Vi føler oss mer hjemme denne kvelden på Harley Davidson Café. Her er det ikke casino, og godt er det. Neste morgen ved soloppgang forlater vi Las Vegas.  Vi kjører ut av byen foreløpig  i et rolig tempo. Det er mørkt  som om natta og neonlysene blinker mot oss.  Fargene skifter når solen kommer. Heldigvis – vi legger La Vegas bak oss.

Magner fortsetter:

Kommet så langt. Herfra er det bare en dag igjen til målet, - til Los Angeles. Godt vi ikke kjørte den andre veien for ellers hadde jeg kommet til å tenke på dette merkelige og  bisarre hele veien til Chicago. Eller vi hadde kommet til å kjede oss resten av turen for her finnes alt. Nå er vi snart ved målet og slipper å tenke på det som skjer 24 timer i døgnet, - hele tiden, - bare et spill om penger, - og ikke noe annet, - selve stedets bisarre livsgrunnlag, - og som sagt bare det og ikke noe annet enn akkurat det, pluss Hoover Dam noen få titalls miles unna som leverer strøm til spillmaskinene og neonen og bare dit. Hoover Dam,  en av historiens største naturinngrep i det som kalles for Black Canyon, akkurat der Grand Canyon slutter eller begynner og der USA's største innsjø ble anlagt av mennesket bortsett fra de store sjøene i nord som Vår Herre skapte.

Mellom luksushotellene står de uferdige prosjektene, tomme halvferdige huskropper og store folketomme stillasjer der det skulle ha vært fullt av (fremmed)arbeidere for å fullføre. Der rådde optimismen i en annen tid, men de nye monumentene rakk ikke å bli fullført. Spillegalskapen startet en gang på tidlig 30-tall da den illegale mafiavirksomheten ble legalisert. Finanskrisen har innhentet noe av dette og mere til, for til og med noe av det som ble fullført mens mafiaen enda rådet i ørkensanden er  i ferd med å forvitre og gå konkurs. For en stakket stund er det billig å leie seg inn i Las Vegas. Kanskje blir det billig veldig lenge, selv der vi tilbragte nettene  på det mest moderne og det mest høytsvevende hotellet. Den høyeste bygningen i Las Vegas med sine 109 etasjer. Vi besøkte bare den hundre-og-åttende og da var vi, - eller vi burde ha følt oss som om vi var  i stratosfæren for det er nettopp det hotellet heter: The Stratosphere. Lobbyen er like stor som gressmatta på Ullevål Stadion, fylt opp med spillemaskiner og filtbelagte spill- og pokerbord betjent av lettkledde damer. Her er det lett å gå seg vill. Til og med i bardiskene var det nedfelte spillmaskiner så store at det var vanskelig å finne plass til drinken. Bestill gjerne en og verdens hyggeligste bartender serverer. Men hvis du bestiller den andre uten at du samtidig drar kredittkortet i spillemaskin får du et megetsigende blikk fra bartenderen som røper at hans bonus ligger i bardiskens spillemaskiner og ikke i antall drinker du inntar.

Godt jeg hadde Tine med meg for ellers hadde jeg vel knapt kunnet gå i fred. En av våre svenske venner som reiste "ensam" ble tilbudt: "Do you want a company tonight ..?" For min del fikk også jeg mine tilbud midt på "Stripa" med titusen mennesker som vitner. Forstår ikke sjargongen helt, - kanskje var det bare hasj, aner ikke .... Ellers finnes det både vigselskontorer for å vie minst 150 par daglig og mange skilsmissekontorer for å oppløse enda flere.

Las Vegas er så til de grader makabert og enda mer sykt enn noe annet sykt jeg kan forestille meg  .....  Hadde finansene fortsatt å vokse inn i himmelen så hadde vel amerikanerne også bygget Mount Everest av ørkensand i tillegg til Trevifontenen, Sfinxen og Eiffeltårnet. Men byen har faktisk ikke alt .... Og resten av staten Nevada der Las Vegas ligger i det sydligste hjørnet har ingenting, - bare en sinnsykt liberal lovgivning. Resten er ørken og folketomt. Ingen har turd å røre ved den på 80 år gamle lovgivningen og ingen kommer til å gjøre det i lang tid fremover. USA trenger ikke ytterligere 2 mill arbeidsledige hvis Las Vegas skulle dø. Byen kunne vært drept ved et pennestrøk, men slikt blir det ubehagelig bråk av. Derfor sørger man heller for nye pennestrøk som kommer til å fordoble antallet mennesker i byen de neste 5 årene og samtidig mangedoble verdens spilleavhengige. Hvis man ser bort fra befolkningen i Las Vegas er staten Nevada tynnere befolket enn Finnmark som er Europas tynnest befolkede område. I Finnmark bor det nesten 1,5 ganger så mange mennesker pr kv.km. Nevada er ellers litt mindre enn hele Norge i flate, eller litt større enn Norge uten Finnmark. Befolkningen er 2,7 mill hvorav 2 mill bor i Las Vegas pluss millioner tilreisende lykkejegere til enhver tid... 

Det er de spilleavhengige taperne som er  livsgrunnlaget for Nevada og Las Vegas, - ikke de veldig få som vinner. Sannsynlighetsberegnerne har med enkel matematikk programmert datamaskinene i spilleautomatene slik at alle taper, eller så nær som alle. Datamaskinene i spilleautomatene er faktisk veldig enkle, langt enklere og med mye mindre prossesorkraft enn i maskinen eller smarttelefonen du bruker til å lese denne bloggen. Det finnes riktignok en brøkdel av en promille som vinner, noe som neonlbelyste reklamer flittig forteller. Denne gevinsten blant promillebrøkdelen av de 30 mill som årlig ankommer med fly er nok til å trigge vår illusjon om hurtig og bunnløs rikdom. I det enkleste spillet kan du gjøre et veddemål mot en terning til en odds som er halvparten av hva den dumme terningen lover deg. Men vi er åpenbart dummere enn terningen for vi lar oss lure av den. Men spillemaskinene og ruletten er i grunnen ikke annet enn litt mer avanserte terninger. Noen reiser litt fattigere fra Las Vegas enn da de kom, mens veldig mange reiser lutfattige derfra.

Tine og jeg tapte 2 dollar på en spillemaskin i Stratosfæren.

Senere når vi kom til Los Angeles og målet med reisen var nådd, så oppdaget jeg at følelsen av Route66 ble borte et stykke før vi kom til Las Vegas.

Se gjerne på bildealbumet fra Las Vegas.

Kjæredag 10

6. aug. 2011. Williams, New Mexico - Las Vegas, Nevada

Bildene fra etappen kommer ganske snart. Klikk på bildet nedenfor for å komme til bildealbumet.

Vi dundra inn i Las Vegas på vei fra Williams i lav kveldsol i 46 graders varme. De siste to timene fær Las Vegas var slitsomme mest på grunn av varmen og dernest tett trafikk og mange lyskryss inn til storbyen. Men hele etappen var en fin kjøring, først på legendarisk Route 66 og på slutten Interstate. Las Vegas er en avstikker på routen fordi den historiske går direkte til LA.

Se bildealbumet fra etappen

Den morgenen vi spiste frokost to ganger.

Som vanlig var det motellfrokost 06:00, pakking og på sykkelen litt før 07:00 i Williams med etterfølgende tanking og så ut på veein. Etter en knapp time kommer vi til en plass som heter Seligman og der venter ei dame langs Route 66 på en hvit Harley og et stort norsk flagg. Dama håndhilser alle på flytende norsk og ber oss om å følge henne. Vel fremme hopper hun opp på et bord, ønsker oss velkommen på norsk og forteller at han hun har bodd i USA i 46 av hennes 66 års liv. Etter at Interstaten kom i 1974 døde stedet Seligman som er lokalisert ved Route'n, slik mange og de fleste stedene døde langs den legendariske veien. Vi blir invitert til dagens frokost nummer to. I hennes Cafe blir vi møtt av et countryorkester som spiller legendariske låter i høyt volum, - enn det kl. 08:00 om morgenen.

Hun og hennes familie kjøpte stedet for godt og vel 4 år siden som den gang var bortimot falleferdig med blant annet tak ødelagt av tornado. Men hun er et usedvanlig menneske som det lyser energi og pågangsmot av til tross for hennes 66 år. For tiden holdt hun på med å innrede den nye "salonen" og ønske seg at vi la igjen noe som hun kunne bruke. Impulsiv som jeg er så tenkte jeg at denne dama fortjente det samiske flagget bragt helt den lange veien fra Norge via Chicago til Seligman på routen's nest siste etappe. Så nå henger det et samisk flagg i en bar i Seligman Arizona. Jeg velsignet hennes arbeid og ønsket lykke til. (Karin Elisabeth som bragte flagget til meg fra Steinkjer vil nok tilgi. Skal snakke med henne).

Motellrommene er ellers tilegnet spesielle moriver. Vi besøkte rommet for Harley Davidson, welcome to Norway og rommet tilegnet Marilyn Monroe.

Outman

Foruten de vanlige hvile- og tankestoppene kjørte vil til en utpost som heter Outman, egentlig en avstikker fra routen på ca 40 km hver vei på smale og svingete fjellveie. Her ble vi bedt om å kjøre etter evne og hvite hva vi gjorde. Vi kom oss frem og tilbake alle sammen.

Outman er en gammel gullgraverby og fortsatt utvinnes det faktisk litt gull. Stedet burde ha vært død for lenge siden. Ildsjeler har imidlerid nektet dens død og bevart dens opprinnelse til tross for nye og moderne fremkomstmidler. I tiden med høy gullgraveraktivitet var det viktigste transpormiddelet esler. Og det første vi møter ved ankomst Outman er nettopp esler som rusler rundt blant turistene og tigger mat. Hovedgata er strødd med esellort hele veien, men slik skal det være. Vi spiste en cowboylunsj i Outman. Cowboylunsjen i dag er som oftest hamburger og chips.

Hoover dam.

I Outman forlater vi Route 66 og nå går det på Interstate. Tøff kjøring i forholdsvis høy hastighet, mens varmen blir mer og mer intens. Siste timen mot Hoover er slitsom. Og kan hende er det derfor vi ikke lar oss imponere over damanlegget selvom alt er gedigen konstruksjon.

Las Vegas.

Fra Hoover Dam og inntil Las Vegas er det stort bebeyggelse hele veien med ørten lyskryss, men smtt om senn når vi millionbyen. Vi bor på Strathosphere som er byens høyste bygning og den kan vi se på lang avstand.

Vi håper å kunne fortelle mer om Las Vegas i morgen.

Med vennlig hilsen fra

Tine og Magnar, Las Vegas, Nevada

Kjæredag 9

5. aug. 2011. Williams - Grand Canyon - Williams. 200 km

Skrevet av Tine og Magnar

Klikk på bildet nedenfor for å komme til fotoalbumet fra Grand Canyon

Når man rieser fra sted til sted, dag for dag så blir man ganske drillet i å pakke opp om kvelden og pakke ned om morgenen før før frokost og avreise. Derfor er det godt med en hviledag på en så lang reise. Vi ankommer til bostedet til forskjellige tider og mye skal gjøres i løpet av kort tid. Det første som skjer når vi er fremme er å åpne en boks øl fra følgebilens iskasse og det smaker alltid herlig. Så er det romfordelingen som ganske enkelt skjer ved at nøkler deles ut. All innbooking er gjort på forhånd. Så er det inn med bagasjen, dusje, samling ved bassenget for å dele inntrykk og ikke minst bloggen som for meg tar masse tid.

Hviledagen her i Williams benyttes  til å besøke Grand Canyon, en sykkeltur på 100 km hver vei. For anledningen kjører også guidene på motorsykkel i dag. En bestemmelse gjør at det ikke er enkelt å kjøre inn med følgebil med guider og en kortesje på 14 sykler, men ved at vi alle ankommer på sykler så er vi simpelthen en vennegjeng selvom våre eksemplariske guider er med.

Hvilke ord skal man bruke for å beskrive Grand Canyon. Det finnes simpelthen ingen fordi at det er så spektakulært og det er en voldsom naturopplevelse. En av naturens 7 underverker. Vi hadde bestilt en helikoptertur og det var en stor opplevelse. Her føler man seg veldig liten.

Det er første gang i helikopter for begge (Magnar har riktignok vært i miltærhelikopter i 1968), og for de fleste andre i gruppen. Vi står spente og ser  helikopterne ta av og lande ved basen før det er vår tur. Det gynger ltt og rotoren gir fra seg så mye lyd at vi ikke kan snakke sammen. Det er plasse til seks stykker og alle har god utsikt. Det er et storslagent syn som møter oss. Fra flat barskog under oss, revner jorda opp i en enorm klæft i rødt, grønt, orange og gul. Ja alle farger og former åpenbarer seg under oss. Tine som har vært der før husker godt synet fra 25 år siden. men fra denn vinkelen er alt nytt. Du må knipe deg i armen, er dette virkelig, er det også slik her på jorden. Grand Canyon er så gedigent og så uberørt at et menneske føler seg som et fnugg, et støvkorn. Det ligger der så mektig - så bestandig at  en blir helt målløs.

Og fra helikopterturen bærer det med motorsyklene inn til et fint ustiktpunkt langs kanten. Der blir vi filmet og fotografret i det vide og brede. Og så kan vi kjøre for oss selv resten av dagen. Vi tar en stopp ved et nytt punkt. Vi stresser ikke. Varmen begynner å merkes, og vi føler vi har sett Grand Canyon nå. Setter kursen tilbake til Williams og kjører nesten helt for oss selv tilbake til hotellet. Nok en ny opplevelsesrik dag. Men den er ikke over. Tine rusler ned til byen og handler noen souvenirer, mens Magnar kaster seg over dagens billedmateriale.

Vier fornøyd  med å ha nådd nok et mål i dag. Å fly med helikopter over Grand Canyon.

Fotoalbum fra Grand Canyon

Dag 9 - 400 km.

4. aug. 2011. Gallup, New Mexico - Williams, Arizona

Skrevet av -Tine og Magnar

Den forstenede skog.

Klikk på bildet nedenfor for å komme til fotoalbumet.

Er dette en råtten trestamme eller er det simpelthen stein?

Glemt er uværet fra i går

Glemt er uværet fra i går selvom værmeldingen for dagen i dag var lite oppløftende. Men vi fikk en helt fanatstisk dag på Harley'en gjennom 400 km. Vi nådde 40 grader ut på dagen til tross for en hustrig start på morgenen på rundt 15. Det vil si at vi har hatt noen voldsomme temperatrskiftninger de sise to dagene, og det tar faktisk ittegrann på kreftene.

Men stemningen er høy i lerien og vi er  ved godt mot.

I morges våknet vi opp på det fine hotellet cowboyfilmhotellet og ble gjenforent med resten av gruppen som hadde overnattet hos Zuni-indianerne. De hadde kommet ut for nok et uvær og måtte snu og kjøre en omvei på 7 mil for å komme frem. Så de var litt slitne, men hadde hatt en opplevelsesrik kveld.

Vi har så langt har kjørt 3300 km og det gjenstår 800 km. Alt her måles jo i miles, som tilsvarer 1,609 km iflg Wikipedia. En helt unaturlig måte å  måle strekninger påi mtt hode. Derfor blir det mye omregningeer for å få en fornemmelse av lengden på etappene våre. Forestillingen om en strekning er så innlært at det er vanskelig å omstille hodet til miles. Jeg synes at det har gått altfor for fort. Vennskap er knyttet, vi har hatt det sinnsykt artig i lag. Min kjæreste Tine har brutt grenser som hun selv ikke har tenkt seg fantes. Hun har filmet og fotografert fra baksetet. Hvilke minner? Vi har nå kørt gjennom snart hele koninentet og inntrykkene er så til de grader tette. Og vi har faktisk sett Amerika. Synd at turen er så kort.

"Painted dessert og petrified forrest."

Høydepunktet i dag var 'painted dessert' og deretter 'pertrified forrest'. Det er et fjellomårde i Arizona først med rødfargede fjell, og et område med med forstenede trær, det er gamle trær som ble begavd i vulkanutbrudd. Deretter kommer havet og der ble trærne liggende i millioner av år. Og ved kjemiske prosesser ble trærne forstened. Et merkelig naturfenomen, som man kan studere på nært hold her.

Området er veldig fint tatt vare på. Det er beovoktet av politi og strengt forbudt å ta med seg så lite som en småstein derfra. GJør man det, kan man risikere fengsel.

Huskollaps i Holbrooks

Inne i den forstenede skog er det varmt, fryktelig varmyt og derfra bar det videre til Holbrook, der vi fikk lunjs og bevitent et hus rett over gaten som rett og slett hadde kollapset et kvarter før vi ankom. Vi vet ikke om det var skade på mennesker, men tror det har gått bra siden vi ikke finner noen dramatiske meldinger om uhellet på nett.

Vi stoppet også ved Wigwam motell i Holbrroke. Dette er et særegent motell bygget som et antall "wigwam" rundt en nedlagt Texaco bensinstasjon. Wigwam en type store indianertelt  á la samiske lavvo. De små indianerteltene kallaes for "tipi". Her finnes også mange gamle bilder. Amerikanerne elsker sine gamle biler og de finnes over alt som "bakgrunnsteppe" uansett hva som skal fremheves.

Standing on a corner in Winslow Arizona.

Vi stoppet også i Winslow. Eagles har gjort stedet udødelig med bandets aller første single "Take it easy" i 1972. En verselinje i sangene proklamerer:
"Well, I'm a standing on a corner in Winslow, Arizona. Og dette har gjort denne lille byen Winslow verdenskjent. Det står en statue av Eagles vokalist Glenn Frey med guitar på gatehjørnet som han synger om og som han har gjort så berømt. Hvert år arrangeres det "standin on the corner" festival i byen.

"Take It Easy" (Eagles 1972)

Well, I'm running down the road
tryin' to loosen my load
I've got seven women on
my mind,
Four that wanna own me,
Two that wanna stone me,
One says she's a friend of mine
Take It easy, take it easy
Don't let the sound of your own wheels
drive you crazy
Lighten up while you still can
don't even try to understand
Just find a place to make your stand
and take it easy
Well, I'm a standing on a corner
in Winslow, Arizona
and such a fine sight to see
It's a girl, my Lord, in a flatbed
Ford slowin' down to take a look at me
Come on, baby, don't say maybe
I gotta know if your sweet love is
gonna save me
We may lose and we may win though
we will never be here again
so open up, I'm climbin' in,
so take it easy
Well I'm running down the road trying to loosen
my load, got a world of trouble on my mind
lookin' for a lover who won't blow my
cover, she's so hard to find
Take it easy, take it easy
don't let the sound of your own
wheels make you crazy
come on baby, don't say maybe
I gotta know if your sweet love is
gonna save me, oh oh oh
Oh we got it easy
We oughta take it easy

Fotoalbumet fra etappen